Eva reiste seg fra kontorstolen og gikk inn til sjefen med brevet, som hun hadde korrigert for 3. gang. Hun kastet litt på nakken. Det sølvgrå håret dannet en myk ramme rundt det litt runde ansiktet. Hun var sliten, men prøvde å smile. Hun smilte alltid med øynene. Sjefen var en slank dame midt i 40-årene, med et godt utseende. Hun var prototypen på en karrierekvinne.
Marta hadde tiltrådt jobben for et par år siden, og håndplukket sine medarbeidere. Hun gikk alltid med moteriktige klær, stilfullt til det ytterste. Alltid i skjørt, og alltid nytt antrekk hver dag. Håret var velstelt, men unormalt stivt av hårspray, og hun snakket en meget korrekt Oslo-vest dialekt. Ansiktet hadde rene trekk, og hun oste av parfyme. Lukten var litt kvalmende, men hun brukte alltid den samme parfymen. Alle visste når sjefen var til stede. Man kjente det på lukten. En eim av parfyme og kroppslukt. En kombinasjon som ikke var helt vellykket. Hun var kjent for å være hard, og fikk som regel alt som hun ville. Hun hadde høy utdannelse og var representativ.
Eva skulle bare ha en underskrift av Marta før hun gikk hjem. Hun banket på, og gikk inn. Sjefen kikket på brevet, og kom med ytterligere korrigeringer. ”Jeg foreslår at vi skriver ; vi ønsker med dette…..” i stedet for ”vi håper dette tilfredsstiller Deres……”. Hun strøk over setningen med kulepenn. Hardt og kontant. ”Skriv dette på nytt!”. Eva gikk ut. Hun var en dame midt i 50 årene, vennlig og blid, men ikke sterk nok til å si imot sjefen. Hun sukket. Hun følte at magen vrengte seg, hun ble svimmel og kvalm. Det sprengte bak i hodet. Hvor mange ganger hadde hun ikke opplevd dette. ”Kan vi ta dette i morgen, jeg har allerede sittet en time over”, spurte hun forsiktig. Svaret var kort og kompromissløst. ”Dette må ut i dag”. Eva mukket ikke. Hun visste så alt for godt at det ikke nyttet. Hun gikk for å skrive alt på nytt. På kontoret hadde hun en skrivemaskin med rettetast. Men brevet skulle skrives med 4 kopier, dvs, med 4 karbonpapir. Det var umulig å rette når Marta allerede hadde skrevet med kulepenn over brevet. Etter 6. forsøket ble brevet godkjent, og skrevet under. Eva hadde allerede sittet 2,5 timer overtid. Men dette fikk hun ikke betalt for. Ikke våget hun å spørre heller. ”Skal jeg poste brevet før jeg går?”, spurte Eva. ”Nei, bare gå hjem, jeg kan ta med brevet selv”, svarte Marta. Stemmen til Marta var metallisk og hard. Hun hadde ikke noen varm stemme. Den minnet mer om en ustemt fiolin. Men hun var komplett umusikalsk, så det merket hun nok ikke selv, uansett. For alle andre var stemmeleiet noe høyt og skingrende, og hun hadde en tendens til å stamme. Det forsterket den umusikalske stemmeklangen. Eva tok opp de forkastede brevene fra søppelkorgen. Det siste forslaget som ble godkjent, var omtrent likt med det første.
Eva gikk hjem. Hun var sliten. Alltid var det på samme måten. Hun gikk innom et bakeri og kjøpte en kake. Trøstekake. Napoleonskake med mye krem. Hun syntes hun fortjente det, selv om hun visste at hun måtte passe vekten. Men det fikk stå til. Hvorfor måtte Marta’s humørsyke alltid gå ut over henne? Forresten, det var ikke bare henne. Men hun var sårbar. Hun var enslig, og hadde tidligere jobbet for Indremisjonen og Kirkens Bymisjon, og var av natur et positivt menneske, som var vant til å strekke seg for å hjelpe andre mennesker. På en måte hadde Marta respekt for Eva, og turde aldri å gå i dialog om kristendommen. Det var et ømt punkt for Marta. Eva forsto ikke hvorfor, men en gang det hadde kommet en person fra Jehovas Vitner på kontoret, hadde Marta mistet mål og mæle. Hun hadde tatt imot blader som en liten jentunge på julaften. Hun som ellers godt kunne kaste folk på dør hvis hun ikke likte dem. Det var en kjent oppfatning på kontoret at Marta kunne gå over ”lik” for å få ting som hun ville. Alle var redd for henne. Hun svingte mellom å være kjempehyggelig og å være en hunndjevel. Det var det uforutsigbare humøret som gjorde at hun hadde makt over alle. En gang hadde hun skjelt ut en person som kom besøk, i alles påhør. Han forlot kontoret som en pisket og prylt bikkje, med halen mellom bena. Hun manglet totalt sperrer. Marta hadde en forestilling om mennesker basert på utdannelse. Akademikere, og de som ikke var det. Den første kategorien var av høyere byrd, og personer som man kunne føre interessante samtaler med. De andre var uinteressante som diskusjonspartnere.
Eva kom på kontoret presis neste dag kl 0800. Ingen turde å komme for sent. Marta kom aldri på kontoret før senere på dagen, men nøyaktig kl 0810 ringte hun på kontoret for å gi sine beskjeder. Alle visste at det var for å sjekke at alle var til stede. Nøyaktig kl 0810 ringte telefonen. Eva visste hvem det var. ”Kan du sende brevet som vi laget i går”, sa hun. Så hadde hun ikke sendt det ”viktige” brevet likevel. Eva følte seg dårlig, men gikk og hentet brevet, og dro til postkontoret for å sende brevet og hente dagens post. Tankene hennes var kaos.
Litt før kl 1200 kom Marta på kontoret. Det var lunsj fra 1200 til 1230. Det ble alltid dekt på i konferanserommet. Der skulle det alltid være på samme måte. Først duk på bordet, så levende lys, og tøybrikker under hver asjett. Serviettene skulle ligge på rett side, og alt skulle være pertentlig til fingerspissene. Eva kom med kaffen. Hun kastet med nakken, og smilte med øynene. Alle satt seg, men ingen våget å begynne å spise før Marta kom. Konversasjonen gikk på Marta’s premisser. Det var hun som valgte tema. Noen ganger var det hyggelig, når hun var i godt humør. Men ingen visste hvor haren hoppet, eller når Marta fant det for godt å skifte tema. Marta var gift med en næringslivsleder, og var vant til å omgås ”de høyere samfunnslag”. På kontoret fikk de alltid ”rapport” over kutymer og hvorledes man omgås sosieteten. Hun hadde vært i middag hos både kongen og de fleste næringslivstopper. Sånn sett var hun alltid interessant å høre på.
Peter hadde siste året gått fra å være den utvalgte til å være den utstøtte på kontoret. Han hadde det alltid litt ”rotete” på kontorpulten, og fikk beskjed om hvorledes alt skulle være. Enten det var klær som ikke passet på kontoret, sko, eller det var uorden på kontorbordet. Men han var distré, og glemte alt med en gang Marta var ute. Han var egentlig ikke av den robuste typen, som alt prellet av på. Men han var til gjengjeld akademiker, og da tålte Marta mer. Høy utdannelse telte positivt i hennes øyne. Dessuten så hadde han vært en trofast støttespiller. De som var støttespillere fikk alltid fordeler, enten det var interessante kurs, eller det var smågaver når hun hadde vært ute på tur. Det var hun stadig vekk. Men etter en stund så hadde skjedd et stemningsskifte. Peter hadde fått nok, og begynte å ta igjen med Marta. Til å begynne med unnlot han å applaudere Marta’s planer og ideer når han ikke var enig. Etter hvert ble han mer tydelig. Dette begynte etter hvert å irritere Marta ganske ettertrykkelig. Han husket ikke helt eksakt når endringen skjedde, men det begynte kanskje med flytteoppgjøret. Han hadde fått godkjent at firmaet skulle betale flytteutgiftene som var ganske høye, og hadde sendt inn faktura og bilag på dette. Etter 3 måneder hadde han etterlyst pengene, men fikk beskjed av Marta at det var litt omorganisering på lønningskontoret, og at pengene sikkert kom snart. Han hadde slått seg til ro med det en stund, men ringte til slutt lønningskontoret. De hadde ikke fått oversendt noe. Det kom etter hvert for en dag at Marta ikke hadde videresendt regningen. Peter var irritert, men pengene kom ganske fort etter at lønningskontoret hadde ryddet opp. Han husket tilbake til ansettelsen. Han hadde vært på to intervjuer. Det første i en bank. Der hadde hele direksjonen møtt opp og stilt spørsmål om alt fra interesse, motivasjon, nåværende jobb osv, samtidig som han ble orientert om den jobben han hadde søkt. Intervjuet var profesjonelt lagt opp. Men han hadde likevel ingen god magefølelse på at han ville få denne jobben. Neste intervju var med Marta. Hun møtte alene. Han stusset litt på dette. Men han satt en time og hørte på hennes planer, ideer og tanker. Hun spurte lite om han og hans ønsker og forventninger. Totalt motsatt fra det forrige intervjuet. Bare en gang hadde hun avbrutt seg selv for å gå ut til de ansatte og gi noen beskjeder, eller nærmere sagt noe som mer hørtes ut som bjeffing fra en afgansk mynde. Han hadde studert henne. Hun var elegant til fingerspissene. Bluse og sjal i farger som sto godt til hverandre. Blusen formet seg diskret over noen små, faste, lett duvende bryster. Skjørtet satt stramt over en struttende rumpe. Han tenkte at hun hadde sikkert vært gås i sitt forrige liv. Det hadde i grunnen passet godt hvis hun hadde hatt fjær. Han smilte for seg selv. Det var tydelig at hun ikke ville bli avbrutt i monologen, så han satt og hørte andektig på henne. Etter en time var audiensen over, og hun hadde avsluttet med å gi han jobben på direkten. Peter sa han måtte diskutere litt med arbeidsgiver og familie, men hun var ikke spesielt fornøyd med det svaret. Han fikk en uke på å bestemme seg.
Året senere, var situasjonen endret. Han var ikke lenger blant de utvalgte. Etter at han en dag hadde tillatt seg å si at Eva ikke ble behandlet på en skikkelig måte, var han bannlyst av Marta. Hun ansatte en ny kontorsjef, og degraderte Peter. I tillegg ble Peter kastet ut av sitt kontor, og fikk et nytt kontor lengre borte i gangen, utenfor administrasjonsfløyen. Dette var en total ydmykelse for Peter. Han var både fysisk og mentalt utstøtt. Den nye kontorsjefen fikk flere og flere av Peters oppgaver. Forholdet mellom Peter og den nye kontorsjefen Roger ble anstrengt. Roger gjorde alt for å tekkes Marta. Han stilte opp for henne ved alle anledninger. Spyttslikker, tenkte Peter. Men han kunne ikke synke lengre ned i anseelse. Han tok med seg problemene hjem, og jobbsituasjonen ble også en belastning for familien. Han ble mer og mer innesluttet. Stengte seg ute fra familien, og begynte med beroligende medikamenter. Til jul fikk alle de ansatte julegaver fra toppledelsen i firmaet. Dette året var det et grafisk blad. Men Peter fikk ingen ting. Hans grafikk ble konfiskert av Marta. Peter fikk etter hvert store psykiske problemer, men nektet likevel å gi opp. Men han fikk liten støtte fra toppledelsen. De var på en måte redd for Marta, og ville ikke ha konfrontasjoner den veien. Han fikk beskjed av toppledelsen at dersom det ble konflikt med Marta, så måtte han gå. Uten tillit verken fra Marta eller støtte fra toppledelsen valgte Peter å gå. Han hadde ingen annen mulighet. Han ga beskjed til Marta. Hun svarte med å skjelle han ut. Det var det samme for henne om han sa opp, sa hun. Dessuten var alle på kontoret misfornøyd med han. Stemmen var stotrende og stakkato. Øynene hennes var svarte som en kopp espressokaffe. De lyste av hat. Han visste at hun løy, for han hadde et godt og fortrolig forhold til flere av kollegaene. Svetteperlene danset paso doble i pannen hennes, og fuktige ringer av stress spredte seg under blusen. Hun var i komplett ubalanse. Så hadde han altså tatt henne i en løgn, men det betød ingen ting nå. Selv om han fikk støtte fra de andre på kontoret, så kunne de ikke gjøre noen ting. De var redde. Dette var hans kamp. Den kunne han ikke vinne. Men han kunne heller ikke tape mer helse på intriger. Det skulle ta mange år før Peter hadde kommet seg over den psykiske knekken han fikk.
En dag var Eva syk. Marta ringte hjem for å sjekke hva som var feil, og ba henne om å komme. Det hjalp ikke at Eva sa at hun var syk. Hun klarte ikke å stå imot. Eva kom på kontoret, og følte seg svimmel og kvalm. Hun hadde slitt med høyt blodtrykk, og fått beskjed av legen om å ta vare på seg selv. Marta var elskverdigheten selv når Eva kom. Hun var alltid det, når hun hadde fått utøvd sin makt, og fått ting som hun ville. Eva kunne bare legge seg litt nedpå hvis hun ikke følte seg bra, sa hun. Eva slet med å få gjort noe. Hun begynte å behandle søknader som hadde kommet inn, men det gikk tregt. Etter en stund kom Marta og sa at hun bare kunne dra hjem. Hun hadde vært på kontoret i en time, og hadde knapt fått gjort noe som helst. Eva slet med å forstå hvorfor hun overhodet måtte gå på kontoret, men det var umulig å forstå Marta. Kvernen malte Eva lenger og lenger ned. Hun kunne ikke forstå at hun måtte igjennom alt dette for å nå sitt karma. Kanskje måtte man ha motgang for å sette pris på det gode? Eller var alt sammen en del av en kosmisk plan. Hun kjempet for å ha en positiv holdning til det meste, ut fra den forestillingen om at positive handlinger og innstillinger ville gi henne noe positivt tilbake. En karmisk forståelse.
Marta var ofte humørsyk. Pms, hvisket damene på kontoret. I de verste periodene var det lite som minnet om en elegant karrierekvinne. Det var tid for paradoksenes time. Da kunne hun kaste ting rundt seg, og banne så et lynnedslag hadde fortonet seg som et blekt måneskinn. Så gikk hun rundt og skjelte og smelte på kontoret, så alle rundt henne krympet seg. En slik dag kom ofte uventet. Det inntraff en dag da noen hadde parkert bilen på hennes plass. Den var ”hellig”. Alle andre hadde plasser et stykke unna kontorbygget, mens Marta hadde en egen plass rett utenfor hovedinngangen. Så var altså hennes plass okkupert da hun kom. Det var en lokal stormbyge som inntok kontorlokalene. Marta var så sint at det frådet, noe i nærheten av Niagara Falls. Fråden rant ned fra munnen som fra en Boxer som akkurat hadde drukket vann. Øynene var svarte, og hun hylte i et stemmeleie som kunne minne om en firestrøken C. Hun spyttet ut edder og galle like treffsikkert som en lama. Alle ble rammet. Ingen visste hvem som hadde parkert på plassen hennes. Heldigvis! Etter at det verste jordskjelvet hadde gitt seg, så klarte hun å summe seg så mye at hun fikk ringt til bergingsbil som fikk tauet vekk den uheldige parkeringssynderen. Noen dager etter kom kantinedama opp med en eske sjokolade. Det var hun som hadde parkert der, for å sette av noen varer. Så kom hun altså for å be om unnskyldning, selv om hun måtte betale dyrt for å få hentet ut bilen, med mye stress. Da kom det et nytt jordskjelv. Kantinedamen, Vibeke ble kastet på dør, og fikk slengt sjokoladeesken etter seg. ”Få ut den rokaden”. Hun hylte. Vibeke sprang forskrekket på dør. Eva plukket opp sjokoladen som lå strødd utover. ”Skal jeg kaste sjokoladen”, spurte hun. ”jeg sa jo det”, hylte Marta. ”Få ut rokaden, karbonaden, rulladen”. Øynene vrengte seg som på en kameleon, og fråden etterlot dna-spor i hele rommet. Alt gikk i stå. ”Marta i farta”, sang fluene på veggen…….
Eva var på kontoret. Hun turde ikke være hjemme. Like før Eva skulle gå hjem, kommer Marta. Kan du komme inn på kontoret mitt før du går. Det er noe jeg skal prate med deg om. Eva kom inn like etterpå, men da satt Marta og snakket i telefonen. ”Bare vent litt”, sa hun. Og Eva ventet, en time og to timer. Da hun var ferdig, var det bare et spørsmål om et brev som de måtte se på neste dag. Det var alt. Eva følte seg dårlig. Hun følte at hun ble misbrukt, hele tiden. Hvis det ikke var for noen gode kolleger hadde hun sikkert prøvd å få seg ny jobb. Men når man hadde passert de godt femti, og ikke hadde noen formell utdannelse, så var det ikke så lett.
Marta fortsatte å ansette nye medarbeidere. Hun klarte på et underlig vis å få flere ressurser og mennesker enn andre avdelinger. Nye medarbeidere fikk oppgaver i hht den tillit som de viste. Det var fort å ta arbeidsoppgaver fra en og gi til en annen. På den måten prøvde hun å knekke samholdet på kontoret. Ingen likte å bli fratatt interessante arbeidsoppgaver.
Marta fortsatte sitt spill. Hun dro fra kontoret ved 14-15 tiden hver dag. Engang i mellom satt hun lenger. Da satt hun og snakket i telefonen i timevis med venner, ofte til venner i Frankrike Telefonregningen på kontoret var skyhøy. Like sikkert som hun dro fra kontoret, like sikkert var det at hun ringte 10 minutter før jobbslutt, for å gi sine direktiver. Alle visste at det var for å kontrollere at ingen gikk hjem før tiden. Det ble etter hvert gjennomtrekk på kontoret, men det spilte ingen rolle for Marta. Hun plukket ut nye medarbeidere med stor omhu. Det virket som hun plukket ut ”svake” personer som hun kunne ha kontroll på. Det var viktig.
Det var vinter. Snøen hadde lavet ned i ukevis. Peter hadde klart å lage litt furore da han sluttet. Han hadde sendt et oppsigelsesbrev til Marta, som hadde forlangt at det skulle skje tjenestevei. Men han sendte kopi både til toppledelsen og styremedlemmene i firmaet. Med en sylkvass begrunnelse. Peter fikk jobb på en annen avdeling i konsernet. Det tok han som et tegn på at han tross alt hadde noe tillit. Eller kanskje det var fordi de var redd for en offentlig skittentøyvask. Han visste ikke, men han var glad fordi han endelig var på et annet sted. Det medførte mye mer reising, men helsemessig hadde han det bedre.
En dag fikk han et brev fra Marta, som tilbød han en reise til Kiel, med den nye ferga. Han skjønte ikke hvorfor, men takket likevel nei. Han ville for alt i verden ikke stå i noe takknemlighetsgjeld til Marta. Kanskje det var godt ment, eller kanskje var det en baktanke. Han visste ikke, men tok ikke sjansen på en ny eskalering av problemer. Eller kanskje hun var av den masochistiske sorten, som må ha motstand eller skikkelig juling for å prestere. Tanken hadde streifet han.
For Eva gikk det dårligere. Hun ble langtidssykemeldt, pga høyt blodtrykk. Marta var tydelig bekymret. Kanskje var det en ekte bekymring, eller så var det uro over at det kanskje var en jobbrelatert sykemelding, og at hun kunne få problemer selv. Eva ble innlagt på sykehuset til utredning, og fikk beskjed om at hun måtte gå på medikamenter. Sannsynligvis hadde hun fått beskjed av legen om å skifte jobb også. Eva visste godt at sykdom kunne komme av negativt stress, som en kombinasjon av tanker og følelser. Hun forsto at det negative stresset på jobben kunne være årsaken til de fysiske plagene. Det var derfor viktig for henne å fjerne årsaken til stresset. Alle må ta ansvar for sitt liv. ”Som man sår, så skal man høste”, sto det visst i Bibelen. Hvis man klarer å så positive tanker, ord og gjerninger, så vil det komme tilbake som positive bølger, som ringene når man kaster en stein i vannet. Hun prøvde å tenke de positive tankene. Noen måneder senere fikk hun jobb på et familievernkontor. For Eva ble dette et nytt kapittel i livet. For Marta var det kun en medarbeider som sluttet. Hun fortsatte sitt spill, i full disharmoni med seg selv og omgivelsene.
Kom deg vekk Livet har mange fasetter I livets gang får sjelen merker og pletter Ingen kan leve uten å falle Kom deg opp, kom deg vekk, vær rede En psykopat kan ingen helbrede
Siste kommentarer