I dag gikk jeg den samme stien som vi gikk da vi var unge.
Nå gikk jeg alene
Satt på den samme benken og så utover byen
Den samme naturen, det samme bildet
men likevel var alt så forandret
Stille satt jeg der – alene
tårene trillet nedover kinnet,
men det var ikke tårer.
De var inne i meg
Det var bare sorg og glede,
sorg over ensomheten,
glede over de opplevelsene vi delte
En stille bønn.
Gud, du som vet hvordan jeg har det, hvorfor, hvorfor?
Små skyer legger seg som et lett slør over himmelen
Et lite gufs tar tak i håret mitt.
Det blir litt kaldere
Bortenfor sitter en ung jente på en annen benk
Kanskje hun har det som meg?
Men – nei. Det kommer en ung mann og setter seg
ved siden av henne
De kjenner hverandre, smiler og prater sammen
Plutselig er de vekk – sammen
Kjenner meg enda mer alene
Solen bryter igjennom et kort sekund,
sender noen varme stråler i ansiktet mitt,
Håp, håp………
Tankefullt går jeg samme veien tilbake.
Siste kommentarer