Den kampen har vi tapt. Alle vet det. Fordi doping genererer penger, masse penger. Fordi idrettsutøvere ønsker å være best, koste hva det koste vil. Drivkraften for utøverne er penger, prestisje, adrenalinkick, lykke osv. Da vil målet for å bli best hellige midlet.
Doping er prestasjonsfremmende midler for å tilføre kroppen ekstra stoffer som kroppen ikke klarer å produsere selv, med hensikt å oppnå bedre prestasjoner. Denne dopingen skjer på alle plan, individuelt, i spesielle miljøer (for eksempel kroppsbyggermiljø), og på nasjonale plan. For utøverne blir dette en usunn/urettferdig konkurranse, på bekostning av de utøverne som er «rene». 
At doping er helseskadelig for den enkelte utøver, vet vi også, fordi slike midler blir en belastning på kroppen på sikt. Men den prisen er det mange som er villig til å betale. Det er spesielt i idretter som krever styrke og utholdenhet, som gir fordeler ved å bruke ulovlige stoffer. I gamle Øst-Tyskland (DDR) var doping systematisk på et nasjonalt plan. Vi aner noe av det samme i dag også. Det er jo litt pussig at de land som arrangerer OL, også presterer særdeles godt på hjemmebane. Tilfeldighet? Neppe. Men dopingindustrien (ja, for det er en stor industri), ligger i forkant når det gjelder å utvikle nye prestasjonsfremmende stoffer, slik at antidopingjegerne ikke klarer å avdekke dette før mange år i etterkant. Antidopingbyråene prøver nok så godt de kan å avdekke fusk, men de klarer nok bare å avdekke toppen av isfjellet. Men her er det også svikt/korrupsjon. Prøver som blir manipulert, utøvere som ikke blir testet, utøvere som får «beskjed» når de skal testes, utøvere som plutselig uteblir fra store konkurranser osv. Tilfeldigheter? Neppe.
Der verste dopingsakene skaper lite ære for de som blir tatt. Fallet er stort. Lance Armstrong, Ben Johnson og Johann Mühlegg er noen eksempler. Sistnevnte er en av de verste sett fra mitt ståsted. En middels god tysk langrennsløper som skiftet til spansk statsborgerskap. Da ble han plutselig mye bedre. På 3-mila i OL i 2002 i Salt Lake City så gikk han så sinnsykt fort at alle forsto at noe ikke stemte. Svenskenes store stjerne Per Elofsson prøvde å henge på, men ble knekt. Han kom aldri tilbake.
Når idrettsutøvere blir tatt for doping, så nekter de. Nesten uansett. Selvfølgelig gjør de det. Fordi fallet vil bli veldig stort. De skylder på alt mellom himmel og jord. At prøvene må være feil (forbyttet), noen har sabotert ved å tilsette stoffer i maten som de ikke vet om, at legen har «garantert» at medikamentene som de får er tillatt osv. At det finnes treningsregimer hvor utøverne ikke vet hva som blir gitt dem av mat og medisiner finnes nok. Men utøverne har et selvstendig ansvar for hva de spiser og bruker av medikamenter. Når de beste utøverne tjener millioner, så er det faktisk en del av jobben å ha kontroll på hva man putter i seg av mat og medisiner. Såpass må man kunne forvente. Da blir det patetisk å skylde på andre, og sitte på tv og bedyre gråtkvalt at de er uskyldige. Mon det ??
Det er like naivt å tro at norske utøvere er helt rene, som å tro på julenissen. Selv om vi har vært forskånet fra de verste dopingsakene, så virker det merkelig at 2/3 av norske langrennsløpere går på astmamedisin. Når noen prøver å forklare at dette har ingen effekt for friske folk, så hvorfor i all verdens navn skal de ta slike preparater da ? Det er ikke merkelig at svensker og finner stiller spørsmål.
Men nesten enda verre enn doping er den skadefryden som enkelte idrettsutøvere legger for dagen. Skiløpere fra Finland og Polen som selv er blitt tatt for doping oser av skadefryd når noe skjer i Norge. Da har man virkelig sunket dypt.
Dopingindustrien er for stor, og fristelsene tilsvarende til at vi klarer å komme dette til livs. Kanskje vi bare skulle tillate doping – det skjer jo likevel. Så kunne alle konkurrere på like vilkår. Jeg liker ikke tanken, men hva er alternativet?
Jeg må innrømme at jeg har mistet mye av interessen for sport. Uansett så er idrett og større internasjonale konkurranser viktige, fordi det samler alle verdens nasjoner, og er viktige arenaer for fredsskapende arbeid og samhold. Eller som pave Paul Johannes sa: «fotball er det viktigste av alt det uviktige her i verden». Så får vi vel heller leve med at doping er noe vi ikke blir kvitt – uansett.
En liten historie (jeg vet ikke om den er sann, men den er i alle fall fornøyelig). En mannlig idrettsutøver skulle inn til dopingtest (urinprøve), og klarte å smugle med en prøve fra en kvinnelig kollega. En stund senere kom svaret. « Prøvene er helt rene, men du er gravid i 4. måned».
Siste kommentarer